close
Share with your friends

Digital undervisning – viktig avklaring fra Skatteetaten

Digital undervisning har blitt stadig mer vanlig, og denne utviklingen har skutt fart som en følge av Covid-19.

Digital undervisning har blitt stadig mer vanlig, og denne utviklingen har skutt fart.

Selv om vi begynner å ane slutten på pandemien, er det en grunn til å tro at en betydelig del av den undervisning som skjer i Norge, særlig utenfor skolesektoren, fortsatt vil foregå digitalt.

Det er da svært gledelig at Skattedirektoratet har kommet med en viktig avklaring vedrørende undervisning og klassifisering for avgiftsformål. 

Bakgrunn

Merverdiavgiftsloven gjør et generelt unntak for undervisningsvirksomhet. Det skal ikke beregnes MVA ved salg av undervisningstjenester, og en har heller ikke fradrag for MVA pådratt som et ledd i undervisning.

Undervisning har vært unntatt MVA siden reformen i 2001, da det ble innført avgift på tjenester. Selve begrepet "undervisning" er ikke eksplisitt definert. I det innledende arbeidet med reformen forelå det forslag om kun å unnta kompetansehevende undervisning fra MVA, og da avgiftsbelegge mer fritidsrettet undervisning (eksempelvis jegerprøve, håndarbeidskurs etc).

Finansdepartementet konkluderte med at det ville være krevende å innføre et sånt skille, og at det i praksis ville oppstå en rekke vanskelige grensedragninger. Departementet gikk derfor for et generelt unntak for enhver form for utdanning, uten en klar definisjon av hva som er anses som "utdanning".

Det følger imidlertid av forarbeider og uttalelser at unntaket gjelder for såkalt "formidling av kunnskap", noe som er ment å være en viktig retningslinje for hva som skal anses som unntatt for avgiftsformål.

Grensen mot nettbaserte læreprogrammer

Det eksisterer samtidig enkelte grenser. Rene selvstudier er ikke å anse som undervisning, heller ikke helautomatiske læreprogrammer på nett. Begrepet "formidling" tilsier at den som underviser (eller formidler sin kunnskap) må spille en viss rolle, gjennom for eksempel å faktisk holde forelesningen, eller å administrere tester og eksamener for å følge opp eleven.

Forenklet kan det sies slik at det er ikke tilstrekkelig å spille inn en video, legge ut på nett, og dermed konkludere med at man driver undervisning for avgiftsformål. Tilbyderen må utføre "noe mer", og det må være en mulighet for et visst samspill/interaksjon mellom deltaker og foredragsholder for eksempel må deltaker kunne stille spørsmål.

Praksis til nå

Når vi kommer til praktiseringen av unntaket, er det noe sparsomt med rettskilder. De uttalelser som finnes dekker et stort spekter, fra korte, enkeltstående forelesninger på nett, til lengre studieprogram som gir en formell kompetanse. Noen fellestrekk kan vi finne, for eksempel at tilbyder må ha en rolle utover å spille inn og legge ut en video.

Et trekk vi har sett de siste årene er at Skatteetaten har vektlagt muligheten til å stille spørsmål til foredragsholder i løpet av selve forelesningen, og lagt stor vekt på dette. Dette momentet vil i seg selv medføre at kun direktesendte kurs anses som undervisning, mens kurs som sendes i opptak blir klassifisert som en avgiftspliktig tjeneste.

Fra KPMG Laws side har vi ikke vært overbevist om at dette er et hensiktsmessig skille. Mange tilbydere lar deltakeren selv velge om hen vil se kurset direkte eller i opptak, og med en mulighet til å kontakte foredragsholder i etterkant med eventuelle spørsmål.

Videre er det en kjensgjerning at innholdet i kurset, selve fremføringen og da formidling av kunnskap, er identisk selv om kurset sendes i opptak. Fra vårt ståsted fremstår det da som noe kunstig å legge avgjørende vekt på deltakerens mulighet til å stille spørsmål direkte. På denne bakgrunn valgte vi å løfte saken opp til Skattedirektoratet.

En viktig presisering

Svaret vi fikk fra Skattedirektoratet var i stor grad i tråd med vårt syn. Direktoratet understreker at det er kurset innhold, altså om tjenestens art kan anses som formidling av kunnskap, som styrer avgiftsbehandlingen. Formen, om det sendes direkte eller i opptak, kan være relevant, men skal ikke være avgjørende i seg selv.

https://www.skatteetaten.no/rettskilder/type/uttalelser/prinsipputtalelser/svar-pa-foresporsel-om-merverdiavgift-pa-nettkurs/

Skatteetaten har videre i en nyere utgave av Skatteinfo presisert at når det gjelder spørsmålet om interaksjon/dialog mellom kursholder og deltaker, vil muligheten til å stille spørsmål via e-post, telefon og lignende være tilstrekkelig. Det er altså ikke slik at det nevnte samspillet må skje i form av spørsmål og svar på direkten, under selve forelesningen.

KPMG Law anser dette for å være svært nyttige presiseringer, særlig med tanke på den store utbredelsen av digitale kurs for tiden. Det er og gledelig at Skattedirektoratet setter fokus på selve kjernen i undervisningsbegrepet, formidling av kunnskap.

En regel som forutsatte at kun direktesendte kurs oppfyller kravet til undervisning hadde nok vært enkel å praktisere, men som det i sin tid ble påpekt av Finansdepartementet; dette er et område som det av natur vil være vanskelig å ha svært klare regler på, undervisningsbegrepet i seg selv er så vidt at det ikke lar seg lovfeste på en god måte. Vi vil derfor benytte sjansen til å berømme Skattedirektoratet for at de har vært oppmerksom på dette utgangspunktet.

Dette vil samtidig kreve at kurstilbydere selv vurderer sitt produkt på en god måte med hensyn til avgiftsbehandlingen, og dokumenterer hvordan oppfølgingen av deltakerne skje. Selv om de siste uttalelsene understreker at det er kursets form som er sentralt for avgiftsbehandlingen, vil det fortsatt være en grense mot f.eks. læreprogrammer som kun gir automatiske svar til brukerne, disse er å regne som en avgiftspliktig tjeneste.