close
Share with your friends

Det er fortsatt mange uløste spørsmål, flere uheldige fallgruver og mulighet for tilpasninger. Noen av disse skal vi gå nærmere inn på i denne artikkelen.

Formålet med rentebegrensningsreglene

Rentebegrensningsreglene er ment å hindre overskuddsflytting mellom land. Tanken er at multinasjonale konsern kan redusere effektiv skatt på globalt nivå ved å belåne selskaper i land med en relativt høy skattesats (som for eksempel Norge) og motsvarende ha renteinntektene i land med lavere skattenivå. En rekke land har av denne grunn innført regler som begrenser fradragsretten for renter i tråd med anbefalinger fra OECD gjennom BEPS-arbeidet.1

Historikk

I 2014 ble det innført en regel som begrenser fradraget for renter på lån mellom nærstående parter (interne renter). Et flernasjonalt konsern kan likevel innrette seg slik at konsernselskapene i land med relativt høy skattesats finansieres med mye ekstern gjeld, mens selskapene i land med lavere skattesats finansieres med tilsvarende lite ekstern gjeld, uten at den samlede gjeldsbelastningen i konsernet øker. For å motvirke overskuddsflytting som skjer gjennom lånefinansiering fra uavhengige parter, og betaling av renter til uavhengig parter (eksterne renter), er rentebegrensningsreglene fra og med 2019 utvidet til også å omfatte eksterne renter for selskap i konsern. Dersom netto rentekostnader overstiger fradragsrammen på 25 prosent av en særskilt fastsatt resultatstørrelse (skattemessig EBITDA), kan både interne og eksterne renter bli gjenstand for rentebegrensning.

Kort oversikt over gjeldende regelverk

Fra og med 2019 risikerer et konsern avkortning av både interne og eksterne rentekostnader som følge av rentebegrensningsreglene.

Når eksterne renter, som renter på banklån, omfattes av rentefradragsbegrensningen, øker faren for at renter i ordinære låneforhold rammes. Det er derfor innført en todelt unntaksregel som tar utgangspunkt i egenkapitalandelen i regnskapsmessig balanse (egenkapitalunntakene). Hvis selskapet godtgjør at forholdet mellom egenkapital og balansesum (egenkapitalandelen) i regnskapsmessig balanse i selskapet (selskapsunntaket) ikke er lavere enn forholdet mellom egenkapital og balansesum i konsernregnskapet, kan selskapet likevel kreve fullt fradrag for årets rentekostnader.

Hvis selskapet er i et konsern med flere skattepliktige enheter i Norge, kan selskapet alternativt kreve fullt fradrag for sine rentekostnader i inntektsåret dersom det godtgjøres at egenkapitalandelen for de norske enhetene i konsernet samlet sett ikke er lavere enn egenkapitalandelen i konsernregnskapet (konsernunntaket).

Selskapsregnskap, eller alternativt det konsoliderte regnskapet for den norske delen av konsernet, må være utarbeidet etter samme regnskapsregler og verdsettelsesprinsipper som konsernregnskapet. Dette innebærer blant annet at mer- og mindreverdier i konsernregnskapet som vedrører selskapet (eller de norske selskapene) må hensyntas i det justerte regnskapet som skal sammenlignes med det globale konsernregnskapet.

For å begrense de administrative kostnadene for selskapene og skattemyndighetene, skal rentebegrensningsreglene for selskap i konsern bare komme til anvendelse dersom netto rentekostnader i inntektsåret overstiger et terskelbeløp på 25 millioner norske kroner (MNOK) fastsatt samlet for den norske delen av konsernet.

Gjeldende regel om begrensning av fradraget for renter som betales til en nærstående långiver videreføres for selskap som ikke er i konsern. Nærståenderegelen vil på visse vilkår også gjelde for selskap i konsern som betaler renter på gjeld til nærstående långiver utenfor konsernet. Det betyr at et selskap i konsern, som kan godtgjøre at egenkapitalandelen tilfredsstiller kravet etter unntaksregelen, likevel kan få avskåret fradraget for renter til nærstående utenfor konsernet. Terskelbeløpet er som tidligere MNOK 5 for at rentebegrensningsregelen mellom nærstående skal komme til anvendelse.

Fremføringsadganger er ti år for avskårede rentekostnader. Avskårede rentekostnader kan fremføres selv om summen av årets rentekostnader og rentekostnader til fremføring er lavere enn terskelbeløpet. Det er verdt å merke seg at fremførbare rentefradrag ved utgangen av inntektsåret skal være lavere enn ved inngangen til året, og at det må gjøres innenfor fradragsrammen. Ved å benytte unntaksreglene får man dermed bare trekke fra årets rentekostnader, men man får ingen netto reduksjon i fremførbare rentefradrag. Selv om man ved å benytte unntaksreglene ikke oppnår noen netto reduksjon, vil de eldste rentene likevel komme først til fradrag.

KPMGs erfaringer med rentebegrensningsreglene

I forbindelse med innsendingen av skattemeldingen for 2019 registrerer vi at rentebegrensningsreglene rammer et stort antall av selskapene i vår kundeportefølje. Det er følgelig en stadig økende oppmerksomhet på å innrette seg på en slik måte at de negative effektene av rentebegrensningsreglene blir minst mulig.

I tråd med Finansdepartementets forventninger, registrerer vi at flere konsern bestreber seg på å tilrettelegge finansieringsstrukturen i konsernet på en slik måte at egenkapitalgraden i den norske delen av konsernet minst tilsvarer egenkapitalgraden i det ultimate konsernet. I en viss utstrekning gjøres dette bl.a. ved å etablere konserninterne låneavtaler, der norske selskaper er kreditor, f.eks. gjennom nedsettelse av aksjekapital i utenlandsk datterselskap mot oppgjør i fordring. En slik tilpasning medfører at netto rentekostnader i Norge blir lavere, ettersom de mottar renteinntekter på fordringen fra utenlandske konsernselskaper. For at et slikt tiltak skal være effektivt, må det imidlertid påses at det ikke oppstår negative skattemessige konsekvenser i utlandet, f.eks. ved at datterselskapet rammes av rentebegrensningsregler i sitt land. Vi registrerer også at gjeldskonvertering i den norske delen av konsernet er en metode som benyttes for å øke egenkapitalgraden i den norske delen av konsernet.

Vi ser i liten grad at noen tilpasser seg ved å søke å redusere netto rentekostnader til mindre enn MNOK 25, da dette sjeldent er et reelt alternativ forretningsmessig. Kun i enkelte tilfeller der netto rentekostnader marginalt overstiger MNOK 25, ser vi at det vurderes å ikke kreve skattemessig fradrag for den overskytende delen av rentekostnadene. Finansdepartementet har uttalt at renter som ikke føres til fradrag skattemessig heller ikke skal inkluderes ved beregning av terskelbeløpene.2 Et konsern med netto rentekostnader på MNOK 26 kan følgelig unnlate å kreve skattemessig fradrag for MNOK 1 for å bringe netto rentekostnader ned til terskelbeløpet på MNOK 25, og på den måten unngå rentebegrensning. Det er imidlertid viktig å huske at terskelbeløpene ikke er et bunnfradrag. Overstiger netto rentefradrag terskelbeløpene, vil hele rentefradraget kunne bli gjenstand for begrensning.

Konsernbidrag fra selskap som påberoper egenkapitalunntaket på selskapsnivå kan ikke øke fradragsrammen hos det mottakende selskapet. Et tiltak som i visse tilfeller kan være aktuelt, er optimalisering av konsernbidrag. Dette fører til at konsernbidrag fra et konsernselskap som ikke kan påberope egenkapitalunntaket på selskapsnivå, distribueres til et konsernselskap som ikke har tilstrekkelig fradragsramme, mens konsernbidrag som skal distribueres fra selskap som påberoper egenkapitalunntaket på selskapsnivå heller distribuerer konsernbidrag til selskaper i konsernet som allerede har tilstrekkelig fradragsramme til å konsumere sitt eget rentefradrag.

Særlig om omorganiseringer

Ved omorganiseringer bør man også se hen til rentebegrensningsreglene, slik at det ikke oppstår negative skattemessige effekter. Dette gjelder både ved kjøp og salg av selskaper, og også ved fusjoner. Ved fusjon vil ikke det overtakende selskapet kunne påberope seg egenkapitalbasert unntaksregel på selskapsnivå, selv om begge de fusjonerende selskapene kunne påberopt dette unntaket på selvstendig grunnlag forut for fusjonen.3 Dette er et eksempel på en fallgruve som oppstår fordi det er en balansegang mellom «å lage unntak fra unntaket» og å unngå unødvendig kompliserte regler.

Konsernbegrepet

Definisjonen av «selskap (mv.) i konsern» (heretter «konsernselskap») er helt avgjørende for rentefradrag etter de nye rentebegrensningsreglene. Er et «selskap mv.» (heretter «selskap») en del av et konsern, definert etter skatteloven § 6-41, begrenses fradraget av eksterne renter. Er et selskap derimot ikke en del av et konsern, er det bare renter til nærstående som begrenses. I mange tilfeller er det ikke opplagt hva som er mest gunstig når det gjelder rentebegrensning.

Det er verdt å merke seg at det er situasjonen per utgangen av året før inntektsåret som er avgjørende. Det betyr f.eks. at for et selskap som kjøpes opp av et konsern i inntektsåret, så er det situasjonen hos gamle eiere som er avgjørende for rentefradrag og ikke situasjonen i det nye konsernet.

Et av de mest debatterte temaene i forbindelse med innføring av de nye rentebegrensningsreglene, er hva det vil si å være et konsernselskap. Da reglene ble vedtatt i 2018 var alle selskaper som faktisk var konsolidert linje-for-linje i et konsernregnskap på et godkjent regnskapsspråk definert som et konsernselskap. I tillegg var alle selskap som ville vært konsolidert hvis det øverste konsernselskapet hadde utarbeidet konsernregnskap etter IFRS definert som konsernselskap. Dette er senere blitt endret til kunne vært konsolidert. Denne regelendringen fører til at flere selskaper omfattes av begrensninger om fradrag for eksterne rentekostnader, og flere uklarheter er ryddet av veien.

Det er imidlertid flere gjenstående diskusjonstema når det gjelder konsernselskapsdefinisjonen.

IFRS forbyr «investeringsforetak» /-selskaper å konsolidere sine investeringer. IFRS har detaljerte regler og veiledning om hvilke selskaper som skal anses som investeringsforetak. Under oppdateringen av konsolideringsreglene erfarte IASB gjennom en feltstudie med regnskapsbrukerne at fyldig virkelig-verdi-informasjon om investeringene, og ikke konsoliderte regnskaper, representerte den nyttigste informasjonen for brukerne. Derfor pålegger IASB investeringsforetak å måle og rapportere investeringene til virkelig verdi, og samtidig forbyr de investeringsforetakene, med et begrenset unntak, å avlegge konsernregnskap. Selv om det er argumentert for at mange investeringsforetak har relativt uavhengige investeringer, og at det forventes å være mindre risiko for overskuddsflytting mellom et investeringsforetaks investeringer enn i andre konsern, så representerer allikevel denne regelen en stor mulighet for investeringsforetak å foreta skattegunstige tilpasninger uten å bli hindret av begrensninger om fradrag for eksterne renter. Medaljens bakside for investeringsforetakene er midlertid at alle renter mellom nærstående, også de i konsernforhold, rammes av de gamle rentebegrensningsreglene om renter til nærstående, hvor terskelen er MNOK 5 og ikke MNOK 25, som det ville vært i et konsernforhold.

Etter god regnskapsskikk i Norge (NGAAP) har investeringsforetak et frivillig unntak for å konsolidere sine investeringer. Det finnes ingen veiledning i lov, forarbeider eller regnskapsstandarder som definerer hva som skal anses som investeringsforetak.

Dette viser at det kan være krevende å utarbeide skatteregler basert på regnskapsregler. Regnskapsregler har som oftest et helt annet formål enn det skattereglene har. Mens regnskapsreglene setter søkelys på regnskapsbrukernes behov og en presentasjon som reflekterer de økonomiske realiteter, så vil skattereglene søke å lage konsise og lett administrative regler for å oppnå en bestemt beskatning. Ved anvendelse av regnskapsreglene blir det uunngåelig bruk av skjønn, mens skattereglene, hvis mulig, vil unngå bruk av skjønn.

Årsaken til at IASB forbyr investeringsforetak å utarbeide konsernregnskap, er ikke at investeringsforetaket ikke representerer et konsern, i de tilfeller der morselskapet kontrollerer sine investeringer. Årsaken er å finne i en kost-nyttevurdering, der virkelig verdi-informasjon fremstår mer nyttig, og der det ville vært for byrdefullt å kreve utarbeidelse av konsernregnskap i tillegg.

Departementets begrunnelse for ikke å definere verken morselskapet eller de enkeltstående investeringer som konsernselskaper, er at det ville «kunne innebære betydelige byrder for selskap».4  Denne begrunnelsen virker litt tynn, da det finnes flere andre typetilfeller der et konsernselskap må utarbeide et (nytt) konsernregnskap for å kunne benytte seg av den egenkapitalbaserte unntaksregelen.

Konsolidert linje-for-linje

For å være et konsernselskap, må selskapet være konsolidert «linje-for-linje». Det er særlig to forhold som har vært diskutert i den forbindelse, nemlig hvorvidt selskaper som er regnskapsført som «Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet» (IFRS 5) og «felleskontrollerte driftsordninger» (IFRS 11) er å anse som konsernselskaper.

Bakgrunnen for at skattereglene krever at et selskap må være konsolidert inn linje-for-linje, er at kun ved en linje-for-linje-konsolidering blir det meningsfylt å sammenligne konsernets egenkapitalandel med selskapets. I konsernregnskapet vil selskapets eiendeler og gjeld i en linje-for-linje-konsolidering vises brutto sammen med konsernets andre eiendels- og gjeldsposter, og selskapets egenkapitalandel vektes inn som en del av konsernets samlede egenkapitalandel.

Forarbeidene, lov- og forskriftsteksten definerer eller diskuterer «ikke linje-forlinje». Ordlyden er imidlertid inspirert av ordlyden som benyttes i BEPS- og EUreglene om samme tema. Ser man på hensynet bak kravet om linje-for-linje-rapportering, så er kravet begrunnet i at konsernregnskapet må reflektere selskapets egenkapitalandel, ved at eiendeler og gjeld presenteres brutto sammen med konsernets andre eiendeler og gjeld, og selskapets egenkapital blir vektet inn i konsernets egenkapitalandel på en sammenlignbar måte.

Presentasjonskravene for «Anleggsmidler holdt for salg og avviklet virksomhet» er at eiendeler og gjeld skal vises for seg, men med kun én linje for eiendeler og én linje for gjeld. Dermed blir også egenkapitalandelen til selskapet reflektert som for selskap som blir konsolidert linje-for-linje.

Etter IFRS 11 skal felleskontrollerte driftsordninger regnskapsføres etter «bruttometoden», ved at konsernet innregner sin andel av den felleskontrollerte driftsordningen linje-for-linje. Eneste forskjell fra en linje-for-linje-konsolidering, er at selskapet ikke blir konsolidert inn 100 %, men bare med morselskapets eierandel. Selskapets egenkapitalandel blir imidlertid reflektert i konsernregnskapet på samme måte som for linje-for-linje-konsolidering.

Det er derfor mye som taler for at selskap som konsolideres etter IFRS 11 eller IFRS 5 etter reglenes formål kunne vært likestilt med selskap som konsolideres linje-for-linje. På den annen side, er det mange andre forhold ved rentebegrensningsreglene som er sjablonmessige, der administrative hensyn kan gi uheldige utslag med tilhørende fallgruver. Vi vil forvente at myndighetene følger med på utviklingen og kanskje vil klargjøre reglene på dette punktet.

Hvilket regnskapsspråk kan et nytt konsernregnskap basere seg på?

I enkelte tilfeller må det utarbeides et nytt konsernregnskap for at et konsernselskap skal kunne påberope seg den egenkapitalbaserte unntaksregelen. For at det egenkapitalbaserte unntaket skal komme til anvendelse, må det foreligge et konsernregnskap for det øverste selskapet i konsernet (som kan utarbeide konsernregnskap). I mange tilfeller vil det øverste selskapet ikke ha utarbeidet et konsernregnskap, simpelthen fordi det regnskapsspråket de benytter, innrømmer det et unntak for konsernregnskapsplikten.

Spørsmålet er da hvilket regnskapsspråk det øverste selskapet kan benytte ved utarbeidelse av dette konsernregnskapet, som altså i utgangspunktet kun lages for at selskapet i dette konsernet kan påberope seg av den egenkapitalbaserte unntaksregelen. I forarbeidene er det uttalt at hvis det må utarbeides et nytt konsernregnskap når den egenkapitalbaserte unntaksregelen skal benyttes, så må man anvende IFRS. Dette er ikke begrunnet og ikke gjentatt eller problematisert i lovteksten, forskrift eller tolkningsuttalelser.

Vi mener at konsernregnskapet må kunne utarbeides på det mest hensiktsmessige av de godkjente regnskapsspråkene. Ofte er det mest hensiktsmessig å benytte NGAAP. Vår erfaring er at en del selskap innretter seg på denne måten. Det blir spennende å se om ligningsmyndighetene vil akseptere denne praksisen. Hvis man derimot velger det regnskapsspråket som gir best utslag på den egenkapitalbaserte unntaksregelen, og dette er et regnskapsspråk som verken benyttes av det øverste konsernselskapet som skal utarbeide konsernregnskap eller i en vesentlig andel av andre konsernselskaper, så vil dette trolig kunne bli gjenstand for skattemessig tilsidesettelse.

Justeringer i det norske regnskapet eller den norske delen av konsernet

For å benytte seg av den egenkapitalbaserte unntaksregelen, må selskapets regnskap, eller den norske delen av konsernet selskapet er en del av, justeres eller omarbeides. Hensikten med omarbeidelsen er å gjøre selskapets regnskap sammenlignbart med konsernregnskapet. I lovteksten er disse justeringene regulert relativt spesifikt. Man kan imidlertid tenke seg tilfeller som ikke faller inn under noen av justeringsreglene i skattelovens § 6-41(8). Et spørsmål som da melder seg, er om en slik justering allikevel er tillatt eller påbudt for å gjøre regnskapene sammenlignbare. Et godt råd kan være å gjøre slike justeringer, men omtale dem i vedlegg til skattemeldingen.

Netto renteinntekter

Et særskilt spørsmål reiser seg dersom et selskap har netto renteinntekter. Skattereglene tilsier at tidligere års avskårede netto rentekostnader kan fremføres innenfor fradragsrammen for det aktuelle året. Dersom et selskap ikke har ledig fradragsramme, men har netto renteinntekter, kan det stilles spørsmål om det ikke også burde kunne aksepteres fremføring av tidligere års netto rentekostnader tilsvarende renteinntektene, slik at årets netto renteinntekt kan reduseres til 0. Vi kan ikke se at dette spørsmålet er omtalt i forarbeidene og spørsmålet må anses uavklart.

Definisjon av renter

Definisjonen av renter i reglene om rentebegrensning omfatter alle rentekostnader og renteinntekter som ligger innenfor det alminnelige, skatterettslige rentebegrepet: 

  • Gevinst og tap på sammensatte obligasjoner regnes som renteinntekt eller rentekostnad
  • Gevinst og tap på fordring som er utstedt til høyere eller lavere kurs enn innløsningskursen
  • Gevinst og tap på en slik fordring regnes likevel ikke som renteinntekt eller rentekostnad for innehaver som har ervervet fordringen i annenhåndsmarkedet.

Med interne renter i denne artikkelen menes rentekostnader betalt til nærstående person, selskap eller innretning. Hva anses ikke som renter i relasjon til rentebegrensningsreglene?

  • Valutatap og valutagevinster på fordringer og gjeld, rente- og valutaderivater
  • Gevinst og tap på sikringsinstrumenter
  • Renteelement ved finansiell leasing: Dersom rentedelen ikke fremgår av avtalen, er det skattemessig ikke anledning til å skille ut et stipulert renteelement av kostprisen.
  • Gevinst og tap på en fordring som er utstedt til høyere eller lavere kurs enn innløsningskursen for innehaver som har ervervet fordringen i annenhåndsmarkedet.

Ved tilbakekjøp av obligasjonslån vil det kunne oppstå spørsmål knyttet til hvorvidt over- eller underkurs er oppstått ved utstedelse av obligasjonslånet, eller i annenhåndsmarkedet. En slik avklaring vil være avgjørende i forhold til hvorvidt over- eller underkursen vil være å anse som renter eller ikke.

Finansdepartementet har uttalt at de vil følge utviklingen og se om det er behov for endringer i rentebegrensningsreglene for å unngå at kostnader som egentlig er å anse som rentekostnader pga. selskapets disposisjoner, blir å behandle som finanskostnader som ikke vil inngå i grunnlaget for rentebegrensning.

Spesielt vil Finansdepartementet løpende vurdere om leasingrenter bør defineres som renter. Det er verdt å merke seg at konsern som benytter IFRS fra 2019 som hovedregel skal balanseføre alle leasingkontrakter og skille ut et regnskapsmessig renteelement i resultatregnskapet. Her aner vi at Finansdepartementet kan se behov for endrede regler på sikt. 

Revisors rolle

Hvis den norske delen av konsernet eller selskapet isolert sett er i en posisjon hvor det kan benytte seg av den egenkapitalbaserte unntaksregelen, enten på konsernnivå eller selskapsnivå, vil det være et krav om å vedlegge et revisorattestert skjema til skattemeldingen (RF-1509 Unntak for rentebegrensning for selskap mv. i konsern). Det er da et krav at revisor har revidert og godkjent regnskapsoppstillingen som dokumenterer at unntaksregelen kommer til anvendelse. 

Omfanget av revisors arbeid for å kunne godkjenne regnskapsoppstillingen, og herunder attestere på skjemaet, beror på konsernets kompleksitet. I planleggingen av attestasjonsarbeidet, vil det for revisor være viktig å kartlegge konsernet, både norsk og internasjonal struktur. Formålet er å identifisere det øverste selskapet i konsernet som kan utarbeide konsernregnskap etter IFRS, og hvorvidt dette selskapet har avlagt konsernregnskap etter ett av de godkjente regnskapsspråkene (fortrinnsvis IFRS). Erfaringsvis kan dette være tidkrevende, særlig i konsernstrukturer som inneholder selskapsformer som avviker fra aksjeselskaper, eller hvor identifisert konsernspiss er lokalisert i lavskatteland som kan ha andre regnskapsregler.

Den norske delen av konsernet må utarbeide et revidert konsernregnskap eller en konsolidert regnskapsoppstilling etter samme regnskapsregler og verdsettelsesprinsipper som det internasjonale konsernet. Revisor skal kontrollere konsernselskapenes regnskap, omarbeidelser og justeringer per selskap, samt konsolidert regnskap for den norske delen av konsernet.

Formålet med revisors arbeid er å oppnå betryggende sikkerhet for at egenkapital og balansesum etter omarbeidelsene er i samsvar med de beløpene som hadde blitt lagt til grunn, dersom selskapet eller norsk del av konsernet hadde anvendt samme regnskapsregler og verdsettelsesprinsipper som konsernet. Egenkapitalandelen skal være sammenlignbare, og sammenligningsgrunnlagene skal derfor være utarbeidet etter ensartede regnskaps- og verdsettelsesprinsipper.

Revisor må i sitt arbeid skaffe seg oversikt over regnskapsprinsippene i konsernet, hvordan disse er anvendt og identifisere eventuelle regnskapsspråk og GAAPavvik, herunder allokering av mer- eller mindreverdier. Dersom konsernet, i forbindelse med utarbeidelse av konsernregnskapet og tilhørende noter, ikke har allokert relevante mer- eller mindreverdier til de norske enhetene, må dette gjøres i forbindelse med utarbeidelse av den justerte balansen for det norske selskapet eller den norske delen av konsernet. Revisor må vurdere beregningsmåten for allokeringen av disse mer- og mindreverdiene som en del av sitt revisjonsarbeid.

Som nevnt ovenfor, er det balansen per 31.12 forutfor inntektsåret som er avgjørende for om unntaksregelen kommer til anvendelse. Det vil derfor være naturlig å starte dette arbeidet i god tid før årsavslutning for det aktuelle regnskapsåret og involvere revisor tidlig, slik at valgt revisor kan vurdere når revisjonsarbeidet skal utføres og hvor omfattende det skal være. Det kan også være behov for å avklare hvorvidt det er behov for å kontakte konsernets revisor.

 

Illojalitet og skattemessig tilsidesettelse

Skattelovens bestemmelser om armlengdes prising av interne lån gjelder parallelt med rentebegrensningsreglene. Det samme gjelder bestemmelsene om skattemessig tilsidesettelse.

Å endre rentebetingelser på konserninterne lån er et tiltak som kan medføre optimalisering i forhold til rentebegrensningsreglene. Det er da viktig å sikre at endrede rentebetingelser er inngått på forretningsmessige vilkår, og ikke fremstår som en skattemessig illojal tilpasning.

Et typetilfelle er der hvor et utenlandsk investeringsforetak eier aksjer i et norsk selskap. Foretaket vil i utgangspunktet være nærstående utenfor konsern da de ikke vil utarbeide konsernregnskap etter IFRS 10, og renter på lån fra investeringsforetaket til det norske aksjeselskapet vil i utgangspunktet være gjenstand for rentebegrensning etter nærstående-regelen. Dersom det norske selskapet har netto rentekostnader på mer enn MNOK 5, vil renter til det utenlandske investeringsforetaket kunne bli gjenstand for begrensning dersom selskapet ikke har tilstrekkelig fradragsramme.

Skulle det norske selskapet velge å stifte et datterselskap, vil det oppstå et norsk konsern. Det norske holdingselskapet kan yte et lån til sitt datterselskap på samme vilkår som holdingselskapet har til sin eier (back-to-back-lån). I et slikt tilfelle vil de norske selskapene sammen ha et terskelbeløp på MNOK 25 (konsernregelen). Lånet fra den utenlandske eieren vil likevel anses som lån fra nærstående utenfor konsern. Det norske holdingselskapet vil imidlertid ha netto rentekostnader på 0 idet renter på lån fra utenlandsk eier vil motregnes renteinntekter fra det norske datterselskapet. Det norske datterselskapet på sin side har lån fra nærstående i konsern, hvilket vil ikke bli gjenstand for separat begrensning etter nærståenderegelen.

Selv om konserndannelsen har både privatrettslige og regnskapsmessige virkninger, kan det oppstå et spørsmål om skattemessig tilsidesettelse idet de norske selskapene unngår begrensning etter nærståenderegelen. Dersom selskapsdannelsen fremstår hovedsakelig skattemessig motivert, vil det kunne oppstå spørsmål om illojalitet og skattemessig tilsidesettelse.

I den utstrekning slike tilpasninger vil forekomme, må det påregnes at Finansdepartementet vil søke å gjennomføre endringer i regelverket for å hindre slike uønskede tilpasninger. Dette er igjen et eksempel på at reglene er sjablonmessige og kan få utilsiktede virkninger. Både her og på mange andre områder vil Finansdepartementet være tett på for å vurdere fremtidige justeringer av reglene.

Avslutning

Det er utvilsomt at rentebegrensningsreglene kan medføre betydelige skattemessige konsekvenser for noen. Det er følgelig viktig for skattyter at de har et bevisst forhold til disse reglene, og hvilke effekter de vil ha. Særlig for selskaper som er avhengige av å benytte egenkapitalunntaket for å oppnå fullt rentefradrag, er det viktig å huske at egenkapitalunntaket baseres på egenkapitalandelen ved utgangen av året forut for inntektsåret. Med andre ord, er det balansene 31.12.2020 som vil være styrende for hvorvidt egenkapitalunntakene kan anvendes for 2021.

2020 er et annerledes år for mange pga. Covid-19. Flere enn vanlig opplever svikt i omsetning og resultat, både i Norge og i utlandet. For å unngå unødvendige skattemessige effekter knyttet til rentebegrensningsreglene er det derfor særdeles viktig å ha en forventning til hvorledes balansen kommer til å se ut ved utgangen av 2020, da dette vil avgjøre tillat rentefradrag for inntektsåret 2021. Dersom man allerede nå ser at egenkapitalen i selskapet eller i den norske delen av konsernet er lavere enn egenkapitalandelen i det globale konsernet, kan det være hensiktsmessig å vurdere tiltak (se foran) for å forbedre egenkapitalandelen i den norske delen av konsernet (eller i enkelte selskaper i konsernet).

1. Base Erosion Profit Shifting – Internasjonale anbefalinger for å hindre overskuddsflytting.
2. Finansdepartementets tolkningsuttalelse av 2. juli 2019.
3. Se https://home.kpmg/no/nb/home/nyheter-og-innsikt/2019/10/endringer-i-rentebegrensningsreglene.html
4. Ref Prop. 1LS (2019) (statsbudsjettet 2019) pkt. 9.7.2.