close
Share with your friends

Forslag til endringer i beskatning av fornybarnæringen

I forbindelse med den økte satsningen på fornybar energi i Norge har beskatning gjennomgående vært et omstridt tema.

Den økte satsningen på fornybar energi i Norge har beskatning vært et omstridt tema.

I forbindelse med den økte satsningen på fornybar energi i Norge har beskatning gjennomgående vært et omstridt tema. Skattleggingen av fornybarsektoren har stor økonomisk påvirkning på investering og produksjon, og hvordan beskatningen skal utformes har følgelig vært preget av mye diskusjon og motstridende interesser.

Norge har en lang historie med satsning på vannkraft, og rundt 93 % av norsk kraftproduksjon kommer i dag fra vannkraft. Samtidig har Norge noen av Europas beste forutsetninger for etablering av vindkraftproduksjon. Skattleggingen av de to næringene er likevel svært ulik; der vannkraften er gjenstand for høyere beskatning enn næringslivet for øvrig, har vindkraften så langt vært avhengig av statlige subsidier for å være lønnsom. I forrige uke ble forslag til endringer i beskatningen av de to fornybarnæringene presentert.

Finanskomiteens forslag til endring i vannkraftbeskatningen

I Finanskomiteens innstilling til revidert nasjonalbudsjett som nylig ble offentliggjort, fremgår det at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet ønsker en endring i grunnrenteskatt på vannkraft ved at en større andel av avkastningen skjermes fra beskatning. I tillegg fremsatte Fremskrittspartiet et representantforslag 11. juni 2020 der de peker på at grunnrenteskatten på vannkraft ikke bør ramme normal avkastning på investert kapital. At et politisk flertall nå ønsker en endring i vannkraftbeskatningen vil kunne føre til økte innvesteringer i vannkraft, og bidra til økt produksjon av fornybar energi i Norge.

Det opprinnelige formålet med innføringen av en skatt på grunnrente var at fellesskapet skulle få ta del i den ekstraordinære avkastningen (superprofitten) som utnyttelsen av en begrenset naturressurs som vannkraft medførte. Grunnrenteskatten har imidlertid etter hvert også utviklet seg til å bli en skatt på normalavkastning, og i enkelte tilfeller beskattes også vannkraftverk som går med tap. Den høye skattleggingen har medført store utfordringer for vannkraftnæringen. Blant annet har det ofte ikke vært bedriftsøkonomisk lønnsomt å oppgradere eldre vannkraftverk som har nærmet seg sin tekniske levealder. Grunnrenteskattens innretning har også hatt en negativ effekt på investeringsviljen i næringen.

Finanskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at både vertskommunene og kraftselskapene er enige om at grunnrenteskatten, slik den er utformet i dag, er det største hinderet for reinvesteringer i norsk vannkraft. Økt produksjon av fornybar energi fra allerede utbygde vannkraftverk vil være positivt både for klimaet og naturmiljøet, samtidig som det vil bidra til økt sysselsetting og verdiskaping i Norge. Basert på innspill fra blant annet vertskommunene, LO, NHO og KS, ble det fremmet følgende forslag: "Stortinget ber regjeringen fastsette friinntekten i grunnrentebeskatningen som summen av en risikofri rente lik statsobligasjonsrente med 10 års løpetid pluss et risikopåslag, slik at normalavkastningen skjermes og den ekstraordinære inntjeningen beskattes.".

Senterpartiet støtter forslaget til AP, og peker på at vannkraften utgjør ryggraden i Norges energisystem. Det påpekes at dagens beskatningsinnretning fører til at det ofte ikke vil være bedriftsøkonomisk lønnsomt å oppgradere kraftverkene, og partiet ber regjeringen om å følge opp endringene i forslag til statsbudsjett for 2021.

En endring av grunnrenteskatten gjennom å skjerme normalavkastningen vil bidra til økt investering i og fornyelse av eksisterende vannkraft i Norge, og et påfølgende økt produksjonsvolum. Endringen vil også medføre høyere lønnsomhet i bransjen, som igjen vil bidra til økte inntekter til staten. Samtidig vil økt produksjon av norsk vannkraft være positivt for Norge som produsent av fornybar energi, og fornyelse av eksisterende kraftverk vil medføre en mer effektiv og konkurransedyktig produksjon.

Stortingsmelding om vindkraft

Den 19. juni 2020 fremla regjeringen en Stortingsmelding vedrørende landbasert vindkraft og endringer i konsesjonsbehandlingen. Regjeringen ønsker å endre konsesjonsprosessen for vindkraft for å sikre langsiktig utvikling av lønnsom vindkraft uten at dette vil ha for store negative konsekvenser for lokalsamfunnet. Endringene skal innebære at lokal og regional medvirkning styrkes, og konsekvenser for miljøet, samfunn og naboer skal vektlegges i større grad. Samtidig unnlater regjeringen å foreslå innføring av nye skatter eller avgifter på vindkraft.

Regjeringen påpeker at det er ønskelig å skattlegge vindkraft slik at overskuddet tilfaller fellesskapet og samtidig legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer. Av hensyn til forutsigbare rammebetingelser og den begrensede lønnsomheten i næringen så langt, ønsker imidlertid ikke regjeringen å innføre nye skatter eller avgifter på vindkraft per nå. Det presiseres likevel at ny vindkraft trolig vil være lønnsom uten støtteordninger i fremtiden, og at regjeringen vil vurdere skattemessige konsekvenser av dette på et senere tidspunkt.

Vindkraftutbygging i Norge har siden oppstarten vært gjenstand for stor konflikt, både som følge av naturinngrepene utbyggingen medfører, svakheter ved konsesjonsbehandlingen og diskusjoner om inntektsfordeling. Regjeringen tar nå tak i flere av disse svakhetene ved å stramme inn regelverket knyttet til konsesjonsprosessen. Forslagene berør imidlertid ikke konsesjoner som alt er gitt, hvilket innebærer at innstrammingene ikke nødvendigvis vil dempe de pågående konfliktene i Norge.

Når det derimot gjelder fordeling av avkastningen på vindkraft har regjeringens forslag mottatt varierte tilbakemeldinger. Det påpekes blant annet at regjeringen, ved å unnlate å legge opp til endringer i skatte- og avgiftssystemet for vindkraft, ikke bidrar til å styrke lokalsamfunnene som berøres av vindkraften. Vertskommunene får som hovedregel inntekter gjennom eiendomsskatten, men slike inntekter er begrenset stabile og forutsigbare for kommunene. Som følge av det store inngrepet vindkraftutbygging medfører i naturen og for lokalsamfunnene, har flere tatt til orde for at en form for lokal kompensasjon burde komme på plass.

Landssammenslutningen av Norske Vindkraftkommuner (LNVK) er blant dem som ønsker innføring av en naturressursskatt på vindkraft tilsvarende som på vannkraft. En naturressursskatt vil innebære en omfordeling av inntekter fra stat til kommune ved at en større andel av skatten på vindkraftproduksjonen tilfaller vertskommunene. Samtidig vil en naturressursskatt på vindkraft isolert heller ikke øke vindkraftprodusentenes samlede skattetrykk, forutsatt at den ikke innføres parallelt med en grunnrenteskatt.

KPMG Law Advokatfirma AS bistår vindkraftbransjen med utredning av alternative modeller for fordeling av verdiskapning fra vindkraften.