close
Share with your friends

Statlig garantiordning for små og mellomstore bedrifter – og betydningen for finansforetakene

Finansdepartementet har nylig fastsatt forskrift til lov om statlig garantiordning for små og mellomstore bedrifter.

Finansdep. har nylig fastsatt forskrift til lov om statlig garantiordning for SMB.

Finansdepartementet har nylig fastsatt forskrift til lov om statlig garantiordning for små og mellomstore bedrifter. Forskriftens utfyllende bestemmelser om blant annet vilkårene og administrasjon av ordningen legger til rette for at den skal fungere etter sin hensikt.

Oppdatering 2. april 2020:

Ved forskriftsendring fastsatt i dag, 2. april, har Finansdepartementet åpnet for at større bedrifter også kan søke om lån under den statlige garantiordningen. Mens små og mellomstore bedrifter kan låne inntil 50 millioner kroner, kan de større bedriftene låne inntil 150 millioner kroner. De større bedriftene må samtidig betale en noe høyere garantiprovisjon enn de små og mellomstore. Utover dette er reglene stort sett de samme for alle bedrifter.

Kort om ordningen

Ordningen med statlige garantier for lån er etablert for å styrke små og mellomstore bedrifters tilgang til lån som følge av likviditetsmangel og andre økonomiske vanskeligheter som følge av COVID-19-utbruddet. Ordningen dekker lån fra finansforetak, der staten garanterer for 90 prosent av lånebeløpet som finansforetaket innvilger lånekunden. Lånebetingelsene skal så langt mulig være tilsvarende som tilsvarende lån ville blitt gitt på til tilsvarende låntaker i en normal markedssituasjon. Låntaker må stå ovenfor akutt likviditetsmangel som følge av virusutbruddet for å få lån. Garanterte lån skal videre bare gis til levedyktige bedrifter, det vil si bedrifter som vil være lønnsomme under mer normale markedsforhold. Vilkårene er nærmere utdypet i forskriften. Ordningen administreres av GIEK.

Ordningens betydning for finansforetakene

Ordningen skal styres av finansforetakene selv. Dette innebærer at det er finansforetakene som må ta stilling til om vilkårene i det enkelte tilfellet er oppfylt, og om den aktuelle bedriften skal få lån. Der vilkårene anses oppfylt, kan finansforetakene legge garantien til grunn uten forutgående søknad til myndighetene. Ved eventuelle krav om utbetalinger under garantiene, må det forventes at garantisten vil kontrollere at vilkårene for garantiene er oppfylt. Det er derfor viktig at finansforetakene kan dokumentere at vilkårene er oppfylt i det enkelte tilfellet. Dokumentasjonen skal inneholde all informasjon som er nødvendig for å etterprøve at vilkårene er oppfylt, herunder erklæring fra låntaker om at vilkårene som retter seg mot låntaker er oppfylt. Dersom det avdekkes at finansforetakets kredittpraksis ikke er i samsvar med ordningens formål, kan myndighetene inndra foretakets ubenyttede andel av garantirammen. Ulovlig tildelt støtte kan kreves tilbakebetalt etter reglene for offentlig støtte.

Finansforetaket må sikre at lån under ordningen ikke benyttes til fortidig innfrielse eller nedregulering av eksisterende gjeld til finansforetaket, og at ordningen ikke på annen måte fører til at finansforetakets eksisterende kredittrisiko overføres til staten. Det stilles videre krav om at finansforetaket må gjøre beregninger av garantiens verdi. Dette kan ha betydning for garantiavgiften. Finansforetaket skal tallfeste verdien av den statlige garantien i form av lavere kapitalkostnader, lavere forventet tap og andre fordeler ordningen gir. Dersom denne verdien, fratrukket garantiavgiften, overstiger lånets verdi for låntaker i form av redusert rente, eventuelle lempeligere sikkerhets sikkerhetskrav eller andre tilpasninger, vil garantiavgiften øke for finansforetaket. 

Finansforetaket skal også i sin dokumentasjon sammenligne sin forventede inntekt på hvert garanterte lån med den forventede inntekten på et tilsvarende, ikke-garantert lån gitt på samme tidspunkt til en tilsvarende låntaker. Finansforetaket skal videre minst anslå forventet tap på begge lån og markedsrenten på det ikke-garanterte lånet. 

Garantiordningen er basert på pro rata-prinsippet, med en risikofordeling der staten dekker 90 prosent av tapene fra første krone på hvert lån som tilfredsstiller vilkårene. Tapene kan knytte seg til hovedstol, renter og omkostninger. Det resterende dekkes av finansforetaket. Ordningens mekanisme for risikodeling skal gi finansforetakene incentiver til å foreta hensiktsmessige kredittvurderinger. Dette er også ment å skulle bidra til å ivareta formålet med ordningen om at garanterte lån bare bør gis til levedyktige bedrifter. 

Staten tilbyr risikoavlastning til finansforetakene gjennom garantiordningen. Det fremkommer av forskriften at garantiene skal tilfredsstille vilkår for å kvalifisere som kredittbeskyttelse etter kapitalkravsforordningen. Dette betyr at finansforetakene kan behandle den garanterte delen av lån under ordningen som engasjement med staten.

Den samlede garantirammen er satt til 50 mrd. kroner. Sammen med den delen av lånerammen som finansforetakene bære risikoen på selv, kan det lånes ut vel 55 mrd. kroner under ordningen. Finansforetakene har fått en andel av garantirammen, basert på deres markedsandel i markedet for små og mellomstore bedrifter, og må betale en årlig garantiavgift for hvert lån under ordningen på 0,1 prosent av den delen av lånebeløpet som er garantert. Finansforetaket kan benytte inntil 70 prosent av sin andel frem til 22. april, da det vil gjøres en ny vurdering med hensyn til fordeling av andelene.  Finansforetakene må rapportere ukentlig til GIEK hvor mye av garantirammen som er disponert. Ved misligholdte lån, utbetales garantibeløpet av GIEK, etter anmodning fra finansforetaket. Finansforetaket må dokumentere at lånet er misligholdt etter CRR/CRD IV-forskriften.

Finanstilsynet vil føre tilsyn med at finansforetakene har tilfredsstillende styring og kontroll med etterlevelsen av kravene under ordningen.